Ingenmannsland
God søndag alle sammen!
Håper alle nyter siste dagen i uken og tar det helt med ro. Lader opp til en ny uke. Jeg slapper av og venter på at sønnen min skal komme hjem til meg fra pappan sin. Det blir så bra, savner han veldig masse. Han har vært borte hele helgen. Men han stor koser seg hos sin pappa og har så godt av å være med han og bli kjent.
I dag tenkte jeg å snakke litt om et tema som jeg står midt oppi. Nemlig noe som jeg kaller ingenmannsland. Det er egentlig en boktittel, men det ordet beskriver så godt den perioden av livet jeg er i akkurat nå. Nemlig at jeg er kreftfri, men jeg føler meg ikke frisk. Utrolig rart sted å være egentlig. Fordi ja du er jo kvitt kreften, men kroppen er jo ikke frisk. For meg er det at jeg går med konstante smerter i beina. Noen dager er de svakere og noen dager er de så sterke at det er vondt for meg å gå. Jeg bruker noen ganger lang tid ut av sengen og starte dagen. Føler meg som en dame på 60år når det står på som værst. Jeg tar morfin eller tramadol for smertene, prøver å ikke ta det så ofte. Pga jeg blir så susete i hodet av de. Det er utrolig slitsomt når beina ikke samarbeider og gir meg smerter. Når jeg våkner en morgen og før jeg går ut av sengen så kjenner jeg at i dag blir en smertefull dag for meg. Da blir man ikke akkurat så positiv til å starte dagen. Jeg prøver uansett å se lyst på det, men er ikke så lett til tider. Men heldigvis så sier legene og forskning at dette er noe som kan bli borte med tiden. Det er cellegiften som har ødelagt gode nerver i bena mine som gjør at jeg har smerter. Så jevnlig fysioterapi og gå turer gjør at det er bitte litt bedring for hver dag.
Kronisk fatigue eller kronisk tretthet som det også heter er noe som kan komme etter en cellegift behandling. Jeg var masse trøtt når jeg fikk cellegift behandling også. Det var som å gå på tom tank hele tiden. Ikke ha noe energi til overs.Utrolig irriterende når du egentlig vil yte mer og gi mer av deg selv. Men energi nivået er virkelig ikke der. I tillegg har jeg jo en sønn på 2 år. Han er virkelig opp og ned, hit og dit. Hele tiden! Han er jo full av energi fra morgen til kveld. Så det matcher jo ikke det energi nivået jeg har. Men jeg bruker det jeg har av energi til han når vi er sammen. Men når han legger seg for kvelden så ligger jeg rett ut på sofaen og har egentlig ikke noe overskudd til noe ekstra. Samme når jeg er uten sønnen min, når han er hos pappan sin. Da blir det ikke ut å feste og være noe sosial, fordi det har jeg virkelig ikke energi til. Så da blir jeg parkert på sofaen, kanskje jeg orker å gjøre litt husarbeid som jeg ikke orker i ukedagene. Jeg har vanskelig for å si nei til ting, det er noe som jeg må jobbe med. Jeg sier egentlig ja til alt fordi jeg har jo egentlig lyst. Men jeg vet jo da at når jeg kommer hjem fra noe så er jeg så utslitt og ødelagt. Men jeg får påfyll av det sosiale og positive energien jeg trenger. Så da er det jo noe godt som kommer ut av det. Jeg må bare kanskje begrense meg litt. Hva jeg sier ja til. Sortere ut det som mer viktig å delta på og ikke.
Det synes nok er mest vanskelig er når folk rundt meg egentlig ikke forstår. Jeg kan jo forstå dem fordi ja, kreften er jo borte. Jeg får ikke cellegift i kroppen en gang i uken. Jeg er ikke under noen form for behandling. Så jeg skulle jo egentlig vært "normal". Men kroppen trenger tid. Den bruker altfor lang tid synes jeg da men. Skulle egentlig vært frisk med en gang. Men kroppen jobber jo i sitt eget tempo. Så jeg må jo bare være tålmodig. Men tilbake til at folk rundt meg ikke forstår. Man ser jo ikke de problemene jeg sliter med, jeg viser de jo ikke frem. De er litt skjult. Og jeg forteller nok ikke så ofte om dem til folk rundt meg. Jeg burde nok vært bedre på å opplyse om det. Men når noen rundt meg kan si at jeg bare må ta meg sammen, så tenker jeg at det er jo ikke så lett. Kroppen min samarbeider rett og slett i med meg. Det er som om hodet og kroppen er to forskjellige personer. De hører ikke å hverandre. Kroppen min er sliten og har smerter, men hodet orker mye mer og vil mer. Jeg elsker jo å ha flere baller i luften og mange prosjekter på en gang. Mye å gjøre på en gang elsker jeg. Men det går jo ikke nå. Jeg må lytte til kroppen og ta det med ro. Bruke tiden til å la kroppen bli frisk.
Men ingenmannsland, hva mener jeg med det? Jo jeg mener at den tiden etter kampen mot kreft er det for det første lite forskning på. Legen vet noe men ikke nok. Så de senskadene du kan få etter en kampen mot kreft vet legen at du kan få. Men de kan sjelden svare på hvor lenge det kan vare, hvor kraftig det kan komme og hva man kan gjøre for å få de fortere bort. Det er altfor lite forskning på dette området. Samtidig er det jo at jeg føler at jeg står i en periode er jeg er kreftfri, men jeg er ikke frisk. Derfor korrigerer jeg jo folk når de sier at jeg er jo frisk fordi kreften er borte. Ja den er borte meg jeg er ikke frisk. Legene sier jo at du kan kalle deg frisk og kreftfri når du har vørt kreftfri i 5 år. Det er ganske lenge! Så da å forvente at jeg skal være frisk bare et halvt år etter en lang behandling. Det kan man ikke forvente. Kroppen og psyken trenger jo tid til å komme seg over hva som har skjedd. Det er jo mye som skjer med både hode og kroppen. Så ja, ingenmannsland. Det er der jeg står nå. Et sted der jeg og legene ikke vet så mye. Jeg vet ikke når jeg blir kvitt smertene, får et bedre energi nivå og ikke minst, kan kreften plutselig komme smygende opp bak ryggen din når jeg minst venter det.
-Tiril
Håper alle nyter siste dagen i uken og tar det helt med ro. Lader opp til en ny uke. Jeg slapper av og venter på at sønnen min skal komme hjem til meg fra pappan sin. Det blir så bra, savner han veldig masse. Han har vært borte hele helgen. Men han stor koser seg hos sin pappa og har så godt av å være med han og bli kjent.
I dag tenkte jeg å snakke litt om et tema som jeg står midt oppi. Nemlig noe som jeg kaller ingenmannsland. Det er egentlig en boktittel, men det ordet beskriver så godt den perioden av livet jeg er i akkurat nå. Nemlig at jeg er kreftfri, men jeg føler meg ikke frisk. Utrolig rart sted å være egentlig. Fordi ja du er jo kvitt kreften, men kroppen er jo ikke frisk. For meg er det at jeg går med konstante smerter i beina. Noen dager er de svakere og noen dager er de så sterke at det er vondt for meg å gå. Jeg bruker noen ganger lang tid ut av sengen og starte dagen. Føler meg som en dame på 60år når det står på som værst. Jeg tar morfin eller tramadol for smertene, prøver å ikke ta det så ofte. Pga jeg blir så susete i hodet av de. Det er utrolig slitsomt når beina ikke samarbeider og gir meg smerter. Når jeg våkner en morgen og før jeg går ut av sengen så kjenner jeg at i dag blir en smertefull dag for meg. Da blir man ikke akkurat så positiv til å starte dagen. Jeg prøver uansett å se lyst på det, men er ikke så lett til tider. Men heldigvis så sier legene og forskning at dette er noe som kan bli borte med tiden. Det er cellegiften som har ødelagt gode nerver i bena mine som gjør at jeg har smerter. Så jevnlig fysioterapi og gå turer gjør at det er bitte litt bedring for hver dag.
Kronisk fatigue eller kronisk tretthet som det også heter er noe som kan komme etter en cellegift behandling. Jeg var masse trøtt når jeg fikk cellegift behandling også. Det var som å gå på tom tank hele tiden. Ikke ha noe energi til overs.Utrolig irriterende når du egentlig vil yte mer og gi mer av deg selv. Men energi nivået er virkelig ikke der. I tillegg har jeg jo en sønn på 2 år. Han er virkelig opp og ned, hit og dit. Hele tiden! Han er jo full av energi fra morgen til kveld. Så det matcher jo ikke det energi nivået jeg har. Men jeg bruker det jeg har av energi til han når vi er sammen. Men når han legger seg for kvelden så ligger jeg rett ut på sofaen og har egentlig ikke noe overskudd til noe ekstra. Samme når jeg er uten sønnen min, når han er hos pappan sin. Da blir det ikke ut å feste og være noe sosial, fordi det har jeg virkelig ikke energi til. Så da blir jeg parkert på sofaen, kanskje jeg orker å gjøre litt husarbeid som jeg ikke orker i ukedagene. Jeg har vanskelig for å si nei til ting, det er noe som jeg må jobbe med. Jeg sier egentlig ja til alt fordi jeg har jo egentlig lyst. Men jeg vet jo da at når jeg kommer hjem fra noe så er jeg så utslitt og ødelagt. Men jeg får påfyll av det sosiale og positive energien jeg trenger. Så da er det jo noe godt som kommer ut av det. Jeg må bare kanskje begrense meg litt. Hva jeg sier ja til. Sortere ut det som mer viktig å delta på og ikke.
Det synes nok er mest vanskelig er når folk rundt meg egentlig ikke forstår. Jeg kan jo forstå dem fordi ja, kreften er jo borte. Jeg får ikke cellegift i kroppen en gang i uken. Jeg er ikke under noen form for behandling. Så jeg skulle jo egentlig vært "normal". Men kroppen trenger tid. Den bruker altfor lang tid synes jeg da men. Skulle egentlig vært frisk med en gang. Men kroppen jobber jo i sitt eget tempo. Så jeg må jo bare være tålmodig. Men tilbake til at folk rundt meg ikke forstår. Man ser jo ikke de problemene jeg sliter med, jeg viser de jo ikke frem. De er litt skjult. Og jeg forteller nok ikke så ofte om dem til folk rundt meg. Jeg burde nok vært bedre på å opplyse om det. Men når noen rundt meg kan si at jeg bare må ta meg sammen, så tenker jeg at det er jo ikke så lett. Kroppen min samarbeider rett og slett i med meg. Det er som om hodet og kroppen er to forskjellige personer. De hører ikke å hverandre. Kroppen min er sliten og har smerter, men hodet orker mye mer og vil mer. Jeg elsker jo å ha flere baller i luften og mange prosjekter på en gang. Mye å gjøre på en gang elsker jeg. Men det går jo ikke nå. Jeg må lytte til kroppen og ta det med ro. Bruke tiden til å la kroppen bli frisk.
Men ingenmannsland, hva mener jeg med det? Jo jeg mener at den tiden etter kampen mot kreft er det for det første lite forskning på. Legen vet noe men ikke nok. Så de senskadene du kan få etter en kampen mot kreft vet legen at du kan få. Men de kan sjelden svare på hvor lenge det kan vare, hvor kraftig det kan komme og hva man kan gjøre for å få de fortere bort. Det er altfor lite forskning på dette området. Samtidig er det jo at jeg føler at jeg står i en periode er jeg er kreftfri, men jeg er ikke frisk. Derfor korrigerer jeg jo folk når de sier at jeg er jo frisk fordi kreften er borte. Ja den er borte meg jeg er ikke frisk. Legene sier jo at du kan kalle deg frisk og kreftfri når du har vørt kreftfri i 5 år. Det er ganske lenge! Så da å forvente at jeg skal være frisk bare et halvt år etter en lang behandling. Det kan man ikke forvente. Kroppen og psyken trenger jo tid til å komme seg over hva som har skjedd. Det er jo mye som skjer med både hode og kroppen. Så ja, ingenmannsland. Det er der jeg står nå. Et sted der jeg og legene ikke vet så mye. Jeg vet ikke når jeg blir kvitt smertene, får et bedre energi nivå og ikke minst, kan kreften plutselig komme smygende opp bak ryggen din når jeg minst venter det.
-Tiril
Kommentarer
Legg inn en kommentar