Den store stygge ulven
Tenke å fortelle dere litt om kreften som jeg har skrevet litt om i andre innlegg. Men må jo fylle alt av detaljer inn så det er lettere å skjønne hva jeg skriver om fremover.
Vår/sommeren 2018 så fikk jeg den værste beskjeden jeg noen gang kan forestille meg jeg kunne fått. 3 mnd etter fødselen så fikk jeg satt inn spiral hos legen. Den funket supert og hadde ingen problemer med den. Inntil April 2018, da begynte jeg å få massive blødninger, startet som en vanlig menstrasjon. Men det bare økte på og tok aldri slutt. På et punkt var det så mye blødninger at jeg måtte sove med bleie! Enkelte dager kunne jeg ikke dra fra leiligheten min fordi det var så store sjanser for at jeg kunne blø igjennom. Dette begynte å bli veldig frustrerende, siden jeg hadde da gått to måneder med store blødninger. Jeg begynte å google. Noe som de fleste gjør når noe er galt. Da for man jo de svarene man vil ha fort og det koster deg verken energi eller penger. På google fikk jeg svaret at en spiral kunne gjøre at det ble mer blødninger hvis kroppen ikke tålte spiralen. Så jeg kontaktet legen min for å få fjernet spiral. Legen sa seg enig at det kunne stemme med hva jeg hadde kommet fram til. Så jeg dro til legen og fikk den fjernet. Men legen sa plutselig at vi tar en celleprøve bare for rutine årsaker. Så jeg tenkte ikke noe mer på det og tok celleprøve. Skulle få svarene på den om en uke ca.
En helt vanlig dag så ringte legen min meg og sa at det var celleforandringer på den prøven. Men hun roet meg ned og sa at det er veldig vanlig pga jeg hadde født et barn for bare under et år siden. Så hormonene er jo ikke helt i vater. Så det kunne bare være det, men hun ville sende meg opp på sykehuset til gynekologen for å en sjekk. Det heller tenkte jeg ikke noe mer over. Og tenkte det er jo fint at de er nøye. På dette punktet så blødde jeg enda masse. Etter en ukes tiden dro jeg opp på sykehuset og legen og gynekologen skulle undersøke meg. De startet med en helt enkel undersøkelse og kikket nedentil. Etter hvert så var det en hel haug med leger og sykepleiere som var i rommet og skulle foreta undersøkelsen. Jeg ble redd og stresset når det var så mange på en gang som skulle kikke nedentil hos meg. Det var jo jeg ikke vandt med! De fikk tatt de prøvene de skulle og jeg fikk gå. Enda så hadde ikke tanken slått meg at noe kunne være galt med meg. Jeg levde dagene videre og tenkte egentlig ikke stort over de prøvene og legebesøket. I mitt hodet så tenkte jeg at jeg kanskje hadde en infeksjon eller noe i den duren. At jeg måtte på en antibiotika kur eller noe for å fikse de blødningene.
En uke gikk. Sykehuset ringte meg for de hadde svar på prøven og ville at jeg skulle komme med en gang til dem. Jeg trillet opp til sykehuset med sønnen min, fordi han hadde ikke begynt i barnehagen enda. Når jeg kom opp dit satt det en lege og en sykepleier i et rom, de så veldig alvorlige ut. Jeg skjønte ikke hva som skulle skje eller hva dem skulle si. Men de var alvorlige, så noe var på gang. Etter de hadde kort fortalt hvilke prøver de tog og hva de fant. Så var det den ene setningen jeg egentlig hørte. "Du har kreft". Hva I alle verden tenkte jeg. Det første jeg sa var "det er jo bare gamle som får det". Fordi jam det var det første jeg kunne tenke meg. Unge får ikke kreft og dør av det. Det var det eneste jeg kunne tenke. Jeg trodde ikke første på dem. Det var som å få en stor knyttneve i magen. Jeg spurte om jeg kunne få gå, jeg ville ikke være der.
Dette var del 1 av starten på min kamp mot kreften. Håper dere vil følge med videre!
-Tiril
Vår/sommeren 2018 så fikk jeg den værste beskjeden jeg noen gang kan forestille meg jeg kunne fått. 3 mnd etter fødselen så fikk jeg satt inn spiral hos legen. Den funket supert og hadde ingen problemer med den. Inntil April 2018, da begynte jeg å få massive blødninger, startet som en vanlig menstrasjon. Men det bare økte på og tok aldri slutt. På et punkt var det så mye blødninger at jeg måtte sove med bleie! Enkelte dager kunne jeg ikke dra fra leiligheten min fordi det var så store sjanser for at jeg kunne blø igjennom. Dette begynte å bli veldig frustrerende, siden jeg hadde da gått to måneder med store blødninger. Jeg begynte å google. Noe som de fleste gjør når noe er galt. Da for man jo de svarene man vil ha fort og det koster deg verken energi eller penger. På google fikk jeg svaret at en spiral kunne gjøre at det ble mer blødninger hvis kroppen ikke tålte spiralen. Så jeg kontaktet legen min for å få fjernet spiral. Legen sa seg enig at det kunne stemme med hva jeg hadde kommet fram til. Så jeg dro til legen og fikk den fjernet. Men legen sa plutselig at vi tar en celleprøve bare for rutine årsaker. Så jeg tenkte ikke noe mer på det og tok celleprøve. Skulle få svarene på den om en uke ca.
En helt vanlig dag så ringte legen min meg og sa at det var celleforandringer på den prøven. Men hun roet meg ned og sa at det er veldig vanlig pga jeg hadde født et barn for bare under et år siden. Så hormonene er jo ikke helt i vater. Så det kunne bare være det, men hun ville sende meg opp på sykehuset til gynekologen for å en sjekk. Det heller tenkte jeg ikke noe mer over. Og tenkte det er jo fint at de er nøye. På dette punktet så blødde jeg enda masse. Etter en ukes tiden dro jeg opp på sykehuset og legen og gynekologen skulle undersøke meg. De startet med en helt enkel undersøkelse og kikket nedentil. Etter hvert så var det en hel haug med leger og sykepleiere som var i rommet og skulle foreta undersøkelsen. Jeg ble redd og stresset når det var så mange på en gang som skulle kikke nedentil hos meg. Det var jo jeg ikke vandt med! De fikk tatt de prøvene de skulle og jeg fikk gå. Enda så hadde ikke tanken slått meg at noe kunne være galt med meg. Jeg levde dagene videre og tenkte egentlig ikke stort over de prøvene og legebesøket. I mitt hodet så tenkte jeg at jeg kanskje hadde en infeksjon eller noe i den duren. At jeg måtte på en antibiotika kur eller noe for å fikse de blødningene.
En uke gikk. Sykehuset ringte meg for de hadde svar på prøven og ville at jeg skulle komme med en gang til dem. Jeg trillet opp til sykehuset med sønnen min, fordi han hadde ikke begynt i barnehagen enda. Når jeg kom opp dit satt det en lege og en sykepleier i et rom, de så veldig alvorlige ut. Jeg skjønte ikke hva som skulle skje eller hva dem skulle si. Men de var alvorlige, så noe var på gang. Etter de hadde kort fortalt hvilke prøver de tog og hva de fant. Så var det den ene setningen jeg egentlig hørte. "Du har kreft". Hva I alle verden tenkte jeg. Det første jeg sa var "det er jo bare gamle som får det". Fordi jam det var det første jeg kunne tenke meg. Unge får ikke kreft og dør av det. Det var det eneste jeg kunne tenke. Jeg trodde ikke første på dem. Det var som å få en stor knyttneve i magen. Jeg spurte om jeg kunne få gå, jeg ville ikke være der.
Dette var del 1 av starten på min kamp mot kreften. Håper dere vil følge med videre!
-Tiril
Kommentarer
Legg inn en kommentar